Med stedsnavn, dialekt og byggeskikk i bagasjen

Dølene fant sine nye hjemplasser i hele det indre området, med størst konsentrasjon i Bardu og i øvre del av Målselv. De brakte med seg en rendyrket bondekultur og levde som de var vant til fra sine heimbygder i sør. Det var jord de skulle leve av, men også det skogen og utmarka kunne gi var av stor betydning, som det hadde vært i bygdene de kom fra i sør. De dyrket jord, anla seterbruk, hogde skog, brant tjæremile, drev jakt og fisket i elv og fjellvatn.

De hadde med seg fra sør, og førte videre i sine nye bygder, levemåte, matskikker, byggeskikker og navneskikker. Enda i dag lages det for eksempel «jønnbrød» og «skryll». Stua med langkammers eller med «bakstugu» kan du fortsatt se på gårdene i Målselv og Bardu. Likedan det åpne firkanttunet, som ellers er nesten ukjent i Nord-Norge. Da Bardukirka skulle bygges i 1820-årene, ble det etter forbilde av den gamle Tynsetkirka, men mindre. Også gårdsnavnene fra heimtraktene ble tatt nordover, som Kongsli og Strømsør vitner om.

Men innflytterne som kom til Indre Troms for rundt 200 år siden tok ikke bare med seg flyttelasset, sed og skikk fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. De tok også talemålet med seg nordover. De sørlige dialektene fikk utrulig godt, fordi innflytterne i den første tida hadde liten kontakt med omverdenen, mest med hverandre. Også i dag har Bardu og Målselv sin egen dialekt, forskjellig fra Tromsmålet ellers og preget av den østnorske lågtonen, tykk l, monoftering («strøm», ikke «straum») og jamning («såmmår», ikke «sommar»).

Slik holder de sine tradisjoner levende – de rolige, trygge og trauste dølene.

Litteratur:

Hage, Ingebjørg 1996: Dølagård i fjellheimen. Strømsør i Bardu, Tromsø : Lundblad Grafisk AS