Dølene fant sine nye hjemplasser i hele det indre området, med størst konsentrasjon i Bardu og i øvre del av Målselv. De brakte med seg en rendyrket bondekultur og levde som de var vant til fra sine heimbygder i sør. Det var jord de skulle leve av, men også det skogen og utmarka kunne gi var av stor betydning, som det hadde vært i bygdene de kom fra i sør. De dyrket jord, anla seterbruk, hogde skog, brant tjæremile, drev jakt og fisket i elv og fjellvatn.
De hadde med seg fra sør, og førte videre i sine nye bygder, levemÃ¥te, matskikker, byggeskikker og navneskikker. Enda i dag lages det for eksempel «jønnbrød» og «skryll». Stua med langkammers eller med «bakstugu» kan du fortsatt se pÃ¥ gÃ¥rdene i MÃ¥lselv og Bardu. Likedan det Ã¥pne firkanttunet, som ellers er nesten ukjent i Nord-Norge. Da Bardukirka skulle bygges i 1820-Ã¥rene, ble det etter forbilde av den gamle Tynsetkirka, men mindre. OgsÃ¥ gÃ¥rdsnavnene fra heimtraktene ble tatt nordover, som Kongsli og Strømsør vitner om.
Men innflytterne som kom til Indre Troms for rundt 200 Ã¥r siden tok ikke bare med seg flyttelasset, sed og skikk fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. De tok ogsÃ¥ talemÃ¥let med seg nordover. De sørlige dialektene fikk utrulig godt, fordi innflytterne i den første tida hadde liten kontakt med omverdenen, mest med hverandre. OgsÃ¥ i dag har Bardu og MÃ¥lselv sin egen dialekt, forskjellig fra TromsmÃ¥let ellers og preget av den østnorske lÃ¥gtonen, tykk l, monoftering («strøm», ikke «straum») og jamning («sÃ¥mmÃ¥r», ikke «sommar»).
Slik holder de sine tradisjoner levende – de rolige, trygge og trauste dølene.
Litteratur:
- Hage, Ingebjørg 1996: Dølagård i fjellheimen. Strømsør i Bardu, Tromsø : Lundblad Grafisk AS
