Kirke i Lenvik nevnes første gang i det oldnorske skriftet Rymbelga, et skrift som tilhørte den såkalte islandske encklopediske litteraturen. I et avsnitt med overskriften "Um Eyar vid Noreg" kan vi lese følgende (her oversatt til et noenlunde moderne norsk):
Hernest skal skrives litt om øyer utenfor Norge. Det er øyene utenfor Hålogaland. Første som er bebodd av kristne menn heter Salarøy (Kvaløya), en annen er Tydningsøy (Tussøy?); deretter en fjord som heter Malangur (Malangen), den skiller Finnmark fra bumenn, sønnenfor står en kirke som heter Lengjuvik (Lenvik), den nordligste i verden bygd av menn, dernest Truknøy (Tranøy), Durex Ey (Dyrøy), Qvidniey (Kveøy?), dernest Kvæfjord, dernest Trondenes).
Rymbelga er omdiskutert som historisk kilde. Teksten vi har tilgjengelig er skrevet på 1300-tallet, men forskere mener den bygger på eldre kilder, - kilder fra 1100-tallet. Kirke i Tromsø ble bygget i midten av det 13. århundre, men Lenvik kirke er eldre. Den kalles i overnevnte skrift "den nordligste i verden". Senere omtales Lenvik kirke i 1350, 1370 og 1380. Samtidig omtales kirkens jordegods som bestod av flere gårdparter i det nåværende Lenvik prestegjeld, samt nabosognene og Malangen. Lenvik prestegård omtales i samme tidsrom som brent av karelerne. Historikeren P.A. Munch antar som sikkert at kirken ved samme anledning ble lagt i aske. Dette må ha skjedd i den første halvdel av det 14. århundre, da russere og karelere gjorde røvertog inn i det nordlige Norge. På sine røverferder gjestet de også de sydlige deler, hvor de i 1323 la Bjarkøy herredgård i aske. Disse plyndringstogene fortsatte i det 15. århundre. I dette tidsrommet er det sannsynlig at den høye muren med to tårn og bastioner på den nordre siden av kirkegården ved Trondenes kirke er oppført som vern mot russere og karelere. Skansen i Tromsø er sannsynligvis også fra dette tidsrommet.
I slutten av det 16. århundre hørte kirken i Lenvik, likedan som alle kirkene i Senjen som et residerende kappellani under Trondenes, og Ibestad, Tranøy, Dyrøy og Lenvik ble betjent av tilsammen to prester. Dette forholdet varte til ut i det 18. århundre, da disse kirkene i 1731 ble skilt fra Trondenes, men fremdeles var forent med Ibestad inntil 1759, da såvel Tranøy med Dyrøy som anneks og Lenvik med Hillesøy som anneks ble frie særskilte prestegjeld. I følge en besiktigelse som ble avholdt 30. juli 1770 var kirken i Lenvik en liten trekirke, bygget i korsform med tårn og sakresti. Den hadde tegltekket tak, men ikke loft. Den var i god stand både utvendig og innvendig. Kirkens inventar besto i altertavle, prekestol som var forært til kirken av avgangne fogd Tønder, tre alterstaker, et døpefat av messing, kalk, disk og oblateske av sølv - denne siste hadde almuen forært, sammen med en messehagel av rød plysj og en messeskjorte. Et alterklede og en messehagel av blå plysj var forært av den forrige prest, herr Irgens. Kirken hadde to klokker, en stor og en liten, som almuen tidligere hadde bekostet.
Kirkens inntekt var liten da menigheten var fattig. Etter kirkeboken var det av den forrige prest, herr Berg, bekostet og forbedret på kirken av dens egne midler henimot 200 riksdaler, foruten de årlige visse utgifter. Denne reparasjon var utført kort tid før herr Bergs død, og enda var det i kirkekassen ved den daværende prests ankomst til kallet, 21 riksdalerm 4 mark og 6 skilling. I herr Fabricius tid var kirken forberedt med ny lem, nytt golv og golvåser. Kirken var blitt malt utvendig, hvortil en del av almuen hadde gitt noe tran. Denne siste reparasjon kostet i alt 65 riksdaler. Beholdningen var ved besiktigelsen 50 riksdaler og 4 skilling, foruten inntekten av 1770. Da kirken var i så god stand som det var mulig å vente av inntekten, måtte det også bemerkes at ingenting var kostet til kirken uten til nødvendigheten. Kirkestolen var revidert av rette vedkommende biskop og prost. Kirkens inntekter bestod i den tiende som almuen ytet, samt i tavlepengene.
Kirken stod i middelalderen og like til 1880-årene på gården Lenvik ved Rødberget. Her var også prestegården med en større jordvei. Kirken hadde åttekantet form, og skildres i første halvdel av det 18. århundre som en høy, lys og vakker tømmerbygning som var vel vedlikeholdt. I 1880-årene ble kirken tatt ned og flyttet fra Lenvik til Rossfjord hvor den ble oppført som kapellkirke. Det ble ikke oppført noen ny kirke på det gamle kirkestedet i Lenvik hvor det hadde vært kirke i 600-700 år. Stedet lå ikke lengre sentralt for kirkegang, og ny kirke ble oppført på Bjorelvnes lengre syd i kommunen. Ved kongelig resolusjon av 12. mai 1877 ble det tillatt å oppføre ei ny hovedkirke for Lenvik sogn på Bjorelvnes. Den gamle kirka i Lenvika ville man egentlig først flytte til Bjorelvnes, som alt i betraktning måtte regnes som kort avstand. Men kirkedepartementet hadde bestemt at ei hovedkirke måtte ha minst 750 sitteplasser, og så stor var ikke gammelkirka i Lenvika var ikke så stor, og ble derfor flyttet til Rossfjord. I stedet bygde man ei ny kirke på Bjorelvnes, stor nok til å oppfylle departementets krav. Den fikk nettopp 750 sitteplasser. Som hovedkirke overtok kirka på Bjorelvnes navnet Lenvik kirke. Ingeniør Anker leverte tegningene til nye Lenvik kirke. Byggeleder var byggmester Håkon Moslig fra Trondheim, som også hadde byggearbeidet for kirkene i Målselv og på Dyrøya. Samme tegningene ble brukt, men størrelsen på bygningene ble regulert etter folketallet.
Den 19. juli 1879 kunne biskop Smidth innvie den nye hovedkirka på Bjorelvnes. Et etterlengtet gudshus, det var det ingen tvil om, for 3. august denne sommeren ble hele 41 barn båret til dåp i den nyvigslede kirka. Da kirka stod ferdig, var den gamle ennå ikke flyttet til Rossfjord. Sognepresten bodde fremdeles på Lenvik prestegård som også lå i Lenvika. I de påfølgende årene forrettet han både i den gamle kirka og den nye. "Hele Vinteren gjennem hadde han havt en slem Kirkevei" står det i et skriv fra 24. februar 1880. Den nye prestegården på Bjorelvnes stod ferdig i 1885, og presten bosatte seg da der. I dag har sognepresten tilhold på Finnsnes, mens den gamle prestegården på Bjorelvnes er i dag en del av Midt-Troms Museum.
Den nye Lenvik kirke ble sognekirka for Lenvik menighet. Den er bygd som en langkirke av tømmer med tilbygget kor. Sakristiet er plassert på korets vestside. Tårnet står oppført ved kirkas vestre gavl. Hvelvingen over skip og kor er spiss, og over hovedinngangsdørene befinner orgelgalleriet seg. I en artikkel fra 1918 er følgende å lese:
Kirken er malt utvendig som innvendig, og alt inventar er nytt. Det gamle inventaret som fantes i kirken i Lenvik, ble med denne flyttet til Rossfjord.
Slik var det ofte. Man ville ha nytt bygg, med et inventar som ikke allerede var gammel og hadde tjent i en annen kirke.
I 1932/33 viser et regnskap hvilke beløp man opererte med i Lenvik menighet på den tida. Budsjettet hadde totale utgifter på 8453 kroner. Over halvparten, 4450 gikk som lønn til presten. Kirkesangeren ble belønnet med 1140. Organisten i hovedkirka på Bjorelvnes fikk 60 kroner, mens organisten i Rossfjord fikk 30 kroner. I 1955 ble det kjøpt inn stoff til prekestolen og alterringen.
En bispevisitas i 1966 forteller dette om Lenvik kirke:
Den må sies å være i ganske god stand. Siden siste visitas er det anskaffet elektriske varmeovner til sakristiene, og der er installert varmluftsanlegg i kirken.
Da kirka kom til Bjorelvnes, markerte det også en forandring i samferdselen. Til den gamle kirka i Lenvika hadde det utelukkende handlet om båtskyss. Med den nye kirka på Bjorelvnes ble det også mulig å gå til kirka. Mange gikk, noen kjørte med hest. Etter hvert ble det også bygd vei, og det fortelles at det på kirkesøndager kunne telles opp til 150 sykler ved kirka. Da veien senere ble utbygd, kunne også de første personbilene kjøre til Bjorelvnes. Hvordan opplevde folket denne kirka? Olav Paulsen fortalte i 1979 om sin konfirmasjon tilbake i 1903:
Konfirmasjonsskolen varte en hel måned, men vi var hjemme i helgene. Da sprang vi over fjellet, for det var en slags sti mellom Bonjorda og Finnsnes. Det tok ikke så lang tid, for på den tida var man jo ung og sprek. Selve konfirmasjonsskolen gikk for seg i et skolehus i Bukkskinnvika. Der var vi 74 konfirmanter stablet inn, så det var nokså trangt om plassen. Det var ungdom fra hele kommunen. Presten underviste et par timer om formiddagen. Så var det middagspause, før klokkeren overtok - det var gamle klokker Irgens, far til Johannes Irgens, og presten var Abraham Larsen. Vi måtte betale to kroner for å bli konfirmert, og de måtte på bordet da vi ble innskrevet i konfirmasjonsskolen. Det forekom at noen ikke hadde dette beløpet, men de ble nok konfirmert, de også, og fikk lov til å betale senere. To kroner var ikke så rent lite, og det kunne være hardt å få tak i dem. Under konfirmasjonen stilte vi opp langs midtgangen i kirka, guttene på høyre side og jentene på venstre. Så ble det sunget og lest og prekt. Konfirmasjonen foregikk på søndag. Bare en dag, så var det gjort. Det var ingen tilstelning etterpå. Da vi var kommet ut av kirka, bar det ned til fjæra og båten. Far og mor var kommet over for å overvære høytideligheten og for å hente meg. Vi hadde en bra båt. Jeg rullet konfirmasjonstrøya pent sammen, før jeg satte meg til årene i lag med de andre og rodde hjem til Sandvika.
Lenvik kirke har hovedinngang gjennom tårnfoten i vest og et lavere og smalere kor som avsluttes med en halvrund absis mot øst. Kirka blir betegnet som et høyreist, vakkert bygg i nygotisk stil og er ei typisk langkirke. Midt på hver langside er det bygd lavere og mindre sideskip. Der kan man få en fornemmelse av en korsform, selv om dette er en langkirke. Til hovedskip er det brukt tømmer, mens man har benyttet bindingsverk i det kraftige tårnet. Utvendig er kirka bordkledt med liggende, hvitmalt panel. På slutten av 1800-tallet var det vanlig med profilert listverk og annen pynt, deriblant gavler med små kors. Kirka har galleri på tre sider og er bordkledt innvendig, både på vegger og tak.
Den gamle Lenvik kirke ble rammet av brann flere ganger. Det har den nye kirka på Bjorelvnes heldigvis vært spart for. Men det skal sies at det har vært nære flere ganger. Ved juletider et år ble det fyrt ekstra hardt i de store ovnene. Fyringa varte over flere døgn. Plutselig brøt en av ovnene sammen, og glohaugen veltet ut over gulvet. Likevel tok ikke kirka fyr. En annen dramatisk episode utspant seg i mellomkrigstiden. En bil stod parkert ved kirkeveggen. Den tok fyr, og "brennende bensin sprutet til alle kanter". Men også denne gangen gikk det bra. En annen gang glemte man å slukke et av alterlysene. Lyset brant ned, og kirka stod uten tilsyn helt til neste dag. Heller ikke nå oppstod det brann, selv om siste rest av veiken hadde falt ned og brent hull i duken.
Derfor har gamle lenvikværinger pleid å si: "Nei, Bjorelvnes-kirka, den kan ikke ta fyr".
Litteratur:
- Hanssen, Arvid 1979: Lenvik hovedkirke 100 år, Finnsnes : Aksidenstrykkeriet AS, s. 6 - 14.
- Trælvik, Ronny og Nyland, Lill-Karin 2016: Kirkene i Troms - Bind II, Finnsnes : Bok i Nord, s. 44 - 53.
