Kaperdalen ble den mest marginale boplassen for det samiske folket på Senja, lengst fra havet, høyst i skogen. Det kom også til å bli den siste plassen hvor folk hadde helårsbolig i gamme. Like over hundreårsskiftet kom det nye folk til dalen. Først kom de to som ble Nikolai Kaperdals foreldre, Ole Nilsen og Pauline Paulsdatter. De kom begge fra gamle samebygder i Lenvik, han fra Leirbakkmoen, hun var født på gården Skårås i Gressmyrskogen. De giftet seg i 1904, og hadde ingen mulighet for en gård. Det var blitt trangt om plassen også i skogsmarkene, og det er en kjent sak at personer av det samiske folket ikke var de første som fikk ny jord. En langvarig politikk hadde bygd opp en sterk negativ holdning til samene og kvenene. Blant annet fikk vi en bestemmelse i tilknytning til jordloven av 1902 om at man ved salg av statens jord i Finnmark skulle ta særlig hensyn til at den ble solgt til "... en skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det i daglig brug". Det er ingen grunn å tro at man skulle behandle samer og kvener annerledes i Troms, som mindre enn 40 år tidligere før det var skilt ut fra Finnmark som eget fylke.
Pauline og Ole var på etappeflytting innover skogen. De bodde hos skyldfolk i Skoglia da de giftet seg - akkurat som Mikkel og Beret hadde gjort før de flytta til Mikkelheimen. Det var flere familier som bodde i en eller et par gammer høyt oppe i skogen i Skoglia, langt ovenfor de husene som står der nå. Nikolais far var også fisker, hadde fembøring som han blant annet dreiv på Finnmarka med. Den lå fortøyd i Oksebåsen i Tranøybotn. Så var det noen som låntok båten til Tranøya en prekesøndag. De fortøyde den ikke godt nok etter bruk, og havet knuste den. Ole Leira var blitt en fattig mann.
Det var trangt i Skoglia, og Pauline ventet barn. Ole visste nok at Beret og Mikkel hadde bodd oppe ved fossen noen år før. Han vandret over åsen fra Skoglia og så utover Kaperdalen. Ole må nok ha syntes det var en plass til å berge seg, der han sto studerte den sørvendte frodige lia og hadde hele den vide Kaperdalen foran seg. Så gikk han tilbake til Skoglia forberedte flytting. Han spurte nok neppe om lov til å bygge å rydde i villmarka, men tok med seg den unge kona, Pauline og ble bofast i Kaperdalen. Det må ha vært sommeren 1905. Han var blitt en gammel mann på 64 år, hun en ungjente på 25 år. De rydda seg en plass i skogen, bygde gamme og ble boende der resten av sitt liv. Igjen skjer dette: En gammel mann og en helt ung kvinne søker til den ytterste utmarka på statens grunn for å livnære seg. Ole ble i dalen til han døde 14 år senere, Pauline frem til slutten av 1950-årene da hun kom til et gamlehjem.
Ikke lenge etter Ole og Pauline kom en ny kolonist til dalen. Ola Haugen hette han og kom fra fastlandet, fra Fagerfjell på grensen mellom Lenvik og Målselv. Han giftet seg med Marit, Lappe-Gunnars datter fra Nordlia bare en halv mil unna Kaperdalen. Ola og Ole ble naboer, hadde gammene bare et par hundre meter fra hverandre. De trives visst ikke god sammen, for kort etter flytta Ola Haugen og Lappe-Marit tilbake til hennes hjemplass i Nordlia - og derfra igjen til Øver-Kaperdalen. De bygde gamme like ved Mikkelheimen. Der bodde Ola Haugen resten av sitt liv. Etter at han døde i 1925, satt Lappe-Marit enke i et kvart århundre mens ungene ble voksne og etter hvert reiste bort. Gammen står enda igjen i Øver-Kaperdalen som en del av Midt-Troms Museum, som en dokumentasjon på hvordan man kan bygge bolig for folk uten å bruke annet enn det som finnes i naturen på stedet.
Litteratur:
- Eriksen, Hans Kristian 1989: «Gammene i Kaperdalen og folket som hørte til der» i På mjuke skinnsko gjennom historia, Bodø : Nordkalott-Forlaget, s. 116 – 148.
